Historikk om Lofotens rorbuer

Tradisjonen med rorbuer som husvære for fiskere i Lofoten og Vesterålen, har sine røtter langt tilbake i tiden.

Allerede på 1100-tallet lot Kong Øystein Magnusson bygge de første rorbuene i Kabelvåg. Før den tid, måtte fiskerne søke ly under båtene som de dro opp i fjæra og hvelvet over seg som beskyttelse mot vær og vind.

De eldste rorbuene vi kjenner til hadde jordgulv og ildplass midt på gulvet. Det første vinduet var en liten glugge dekket med kveiteskinn. Buene lignet nærmest en gammel ljore i taket. De var ofte gravd halvveis inn i bakken og hadde treverk i den ytterste delen. Fra slutten av 1700-tallet ble de fleste rorbuene bygget helt av tre, men først i andre del av 1800-tallet, kom det glassvinduer og kokeovn i buene. De kunne nå huse fra 8 til 16 mann.

På grunn av det store oppsvinget i fisket på 1800-tallet, ble det en rivende utvikling i fiskeværene.
Inntil denne tid var det meste av all jord i Lofoten Krongods – "Tilhørende Hans Majestet". I den første delen av århundret solgte Staten værene, og væreierne overtok. På denne tiden – da fisket ble drevet fra åpne båter – var fiskerne avhengige av å bo på land. I et lite fiskevær, med en fåtallig fast befolkning, måtte det derfor bygges forholdsvis mange rorbuer for å huse tusenvis av tilreisende fiskere.

Etter hvert oppsto det et visst mønster i oppbyggingen av et fiskevær. Nederst ved sjøen lå rorbuene på rekke og rad, etter hvert også brygger og sjøhus. Bak dem sto fiskehjellene, og øverst tronet væreierens hus, eller "Nessekongens slott".

Væreierne utnyttet snart sin mektige posisjon, og samlet all virksomhet under seg.
Av gamle beretninger fremgår det at fiskerne sto i et avhengighetsforhold til væreierne. De kjøpte sine varer, leide rorbuer av dem og betalte med fisk. Væreieren betinget seg forkjøpsrett til fangsten. Denne retten ble opphevet ved lov i 1899.

Rorbuene var enkle enetasjes hus, innredet med det aller mest nødvendige. Buene hadde ingen grunnmur eller kjeller. De fleste sto på påler helt ute i sjøkanten. Taket var tekket med never, papp eller sinkplater.

Rorbua besto av 2 rom. Oppholdsrommet var bygget av tømmer, mens den ytre delen - "Budøra" - hadde plankevegger.
Denne delen var beregnet til oppbevaring av utstyr og redskaper, og hadde ikke vindu. Opprinnelig var oppholdsrommet umalt og svært mørkt, dårlig isolert med kalde gulv og ofte lekkasje fra taket. Her inne skulle opptil 10-12 mann bo. Køyene var plassert både nede ved gulvet og oppe under taket. De var dekket med gress og halm. Sengetøyet var ryer og saueskinn som karene hadde med seg hjemmefra. Maten ble kokt på ovnen borte i kroken, og det ble spist ved det faste bordet under vinduet. Alt foregikk i dette rommet; tørking av tøy, vasking av kropp og klær, bøting av garn og egning av liner.

Om natta lå de to og tre sammen i køyene, og det sier seg selv at de sanitære forhold var heller dårlige. Smittefaren var stor.
Etter hvert fikk båtlagene egen kokke, som også huserte i rorbua. For å litt privatliv, hadde hun et forheng foran køya si, som ofte var plassert oppe under skråtaket. Det var dårlig med plass til mat og klær, og det hendte at fiskerne måtte sette sakene sine utenfor buveggen fordi det var så trangt om plassen inne. Vannforholdene var elendige. Ofte var det bare en brønn i fiskeværet der fiskerne kunne hente vann, og det hendte at den var så liten at det ikke ble nok til alle. Det offentlige bygde etter hvert Statsbrønner, men det hendte at også disse var tomme eller uten dekke, slik at de ble forurenset.

For å lette renholdet, var det i mange gamle rorbuer en løs planke i gulvet, der man feide ned boss og avfall.
Rorbuenes innredning var avhengig av hvilke typer redskaper fiskerne brukte på havet. Garnfiskerne bodde som regel om bord i båtene, men hadde buplass på land til garnreparasjoner, og garnbøterne bodde i rorbua hele sesongen. Garnbøting er et renslig arbeid og kan derfor lett tilpasses livet i oppholdsrommet. Linefiskerne derimot, driver med agn (sild eller skjell) som settes på krokene, såkalt egning. Dette medførte store ulemper inne i bua, der fiskerne både kokte, spiste og sov. Stamper og liner tok også mye av den hardt tiltrengte plassen. Juksafiskerne bodde i buene, men trengte ikke noen særlig plass til redskapen. Linefiskerne trengte mer plass, og budøra ble derfor omgjort til egnebu.

Over i vårt århundre har utviklingen satt sitt preg også på fiskeværene.
En rekke kriser i fiskerinæringen, og den tekniske utviklingen av fiskeflåten, har gjort at bruken av rorbuer har endret seg. I begynnelsen av dette århundret var det plass til ca. 40.000 fiskere i rorbuer og losjihus i Lofoten. I løpet av 25 år falt tallet ned til 13.000, og i mellomkrigstiden minsket tallet ytterligere. Mange rorbuer ble revet, mens noen ble flyttet til andre steder. I stedet for å bo i rorbuer, gikk mange av fiskerne over til å bo i sine velutrustede båter, og væreiernes interesse for nybygg og vedlikehold av rorbuene avtok derfor vesentlig. Dessuten stilte nå fiskerne etter hvert visse krav til hygiene og bedre plass.

I 1927 ble det av Pengelotteriets overskudd, bevilget kr 50. 000,- årlig i fem år til bygging av rorbuer i fiskevær i Lofoten og Finnmark.
Herav ble det bygget fem moderne rorbuer i Kabelvåg og Henningsvær på Statens grunn, de såkalte "Statsbuene". Disse ble planlagt og tegnet av arkitekter. De har to etasjer, arbeidsrom og budør nede og soverom oppe. Hver halvdel av huset har plass til 12 mann. Fiskeridirektoratet ordnet dessuten med typetegninger for rorbuer for de som ville bygge privat. Tilskuddmidlene fra Staten kunne brukes som nedskrivingsbidrag. Eierne kunne innrede bua etter eget skjønn. Disse bidragene ble først og fremst gitt til fiskerne, dernest til væreierne og andre. Det ble imidlertid satt minstekrav til byggemåte og størrelse.

Siden er nye rorbuer blitt bygget – til dels i 1 ½ etasje. Disse har arbeids- og oppholdsrom nede og soveloft oppe. Dessuten er det bygget større sjøhus i 2-3 etasjer med flere moderne leiligheter, hvor kokke og mannskap har egne soverom. Her er det også dusjrom og store oppholdsrom og kjøkken.

Betegnelsen "Sjøhus" er av helt ny dato og har ingen tradisjon i Lofoten. Disse husene har fra gammel tid het brygger, og i senere tid snakker man om fiskebruk der det foregår moderne produksjon og fiskeforedling.

De eldste bryggene vi har i Lofoten er i dag ca. 200 år gamle.
Behovet for å behandle og lagre fisk innendørs førte til at man måtte bygge hus til dette formålet. Bryggene hadde flere etasjer, her ble det for eksempel lagret tørrfisk og dampet. Det var gjerne et lite kontor her og "kammers" for nødvendig overnatting i travle tider i sesongen. Noen brygger hadde også enkle sengerom for arbeidsfolkene. Kaier var ikke vanlige før århundreskiftet, før det la båtene helt inn til brygga når de skulle kaste eller losse.

Etter hvert fikk bryggene andre og nye funksjoner, og en del av rommene ble nå innredet til oppholdsrom med soveplass. Som i rorbuene var utstyret ytterst spartansk, det hele var basert på den korte fiskesesongen. Både rorbuer og brygger/sjøhus brukes fremdeles under Lofotfisket hvert år. Mange er gjort om til moderne boliger for fiskerne og deres familier eller andre som har tilknytning til næringen.

I de senere år har imidlertid disse husene og miljøene fått en helt annen funksjon.
Turister fra hele verden kommer i dag til fiskeværene i Lofoten og Vesterålen for å oppleve den storslagne naturen og det særegne miljøet. Rorbuene – som en gang var nødvendig husvære for tusener av tilreisende fiskere i vintersesongen – er i dag populære overnattingssteder for dagens feriefolk.

I 1962 lanserte man for første gang begrepet rorbucamping, det vil si rimelig opphold i enkelt utstyrte rorbuer og sjøhus. Dagens turister vil gjerne oppleve rorbuene slik de en gang var. Det er derfor viktig å bevare miljøene i sin opprinnelige enkle stil.

En riktig opprusting og videreutvikling av rorbumiljøene i de gamle fiskeværene vil få flere positive konsekvenser.
Nye anlegg bygget på gamle tradisjoner vil skaffe flere arbeidsplasser, behovet for flere tjenester i forbindelse med turismen vil øke og komme lokalbefolkningen til gode. Det vil i tiden fremover være uhyre viktig å følge visse retningslinjer i opprustningen både ute- og innendørs om man skal lykkes i å bevare gammel kultur kombinert med reiselivets krav til service og aktiviteter i fiskeværene. Ikke minst viktig er det at fremtiden for lokalbefolkningen ligger i en slik positiv utvikling.